Fotball, fotball!!!
Jeg er ikke personen som vanligvis er så veldig interessert i fotball, men akkurat dette VM'et har jeg følgt med en god del! Del hele startet med den mest sinnsyke kampen jeg har sett noen sinne: PORTUGAL - NEDERLAND! Herregud! Jeg satt som spikret til storskjermen på sportspuben, og gomlet i meg chilinøtter og øl så det nesten stod ut av ørene mine! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få en sånn udistrahert avhengighet, men nå er jeg så hektet at jeg ikke lenger kan la en eneste kamp gå usett hen. Utrolig! Endelig fikk jeg en liten smak av denne fotballbasillen faren min har vært smittet av i alle år.
Til tross for at kjæresten min overhode ikke er interessert i fotball, har jeg klart å presse inn hver eneste kamp i tidsskjemaet, takket være World of Warcraft. Den momentante avhengigheten jeg følte etter kampen, må være noe av det samme han lot seg fange av Nightelfes og andre WoW-karakterers vanedannende nett. Selv har jeg forsøkt WoW en gang, kom faktisk opp på level 10 (det er totalt 60), og selv om jeg ikke satt i mange timer, tok det ikke mer enn.... tja.... 5 levels før jeg ble dritt lei. Og REDD! Shit, det er noen troll eller noe i den stilen, noen grønne monstre av noen skapninger som løp etter meg! (Jeg var en pitteliten dverg, noe kjæresten sa var "et skikkelig smart valg, for dvergene kan gjøre driiitmye kule ting assa!", og da måtte jeg jo bare prøve det...) Vel, jeg prøvde. Gikk ikke så bra det gitt.
Tilbake til ballen.. Tidligere så jeg aldri denne gleden og spenningen ved å kikke på 20 svette menn løpe etter en ball, to keepere som dog var imponerende å se på grunnet deres sinnsyke evne til å sparke ballen veldig veldig langt. Totalt 22 menn, med uformelige drakter og svette kropper. Ikke akkurat hva jeg karakteriserer seg så veldig sexy, men hva kan jeg si? Etter å ha opplevd en haug med gule kort og totalt fire røde kort i én og samme kamp, kan jeg trygt si at jeg nå har sett lyset. Fotballyset! HEIA HEIA !
Til tross for at kjæresten min overhode ikke er interessert i fotball, har jeg klart å presse inn hver eneste kamp i tidsskjemaet, takket være World of Warcraft. Den momentante avhengigheten jeg følte etter kampen, må være noe av det samme han lot seg fange av Nightelfes og andre WoW-karakterers vanedannende nett. Selv har jeg forsøkt WoW en gang, kom faktisk opp på level 10 (det er totalt 60), og selv om jeg ikke satt i mange timer, tok det ikke mer enn.... tja.... 5 levels før jeg ble dritt lei. Og REDD! Shit, det er noen troll eller noe i den stilen, noen grønne monstre av noen skapninger som løp etter meg! (Jeg var en pitteliten dverg, noe kjæresten sa var "et skikkelig smart valg, for dvergene kan gjøre driiitmye kule ting assa!", og da måtte jeg jo bare prøve det...) Vel, jeg prøvde. Gikk ikke så bra det gitt.
Tilbake til ballen.. Tidligere så jeg aldri denne gleden og spenningen ved å kikke på 20 svette menn løpe etter en ball, to keepere som dog var imponerende å se på grunnet deres sinnsyke evne til å sparke ballen veldig veldig langt. Totalt 22 menn, med uformelige drakter og svette kropper. Ikke akkurat hva jeg karakteriserer seg så veldig sexy, men hva kan jeg si? Etter å ha opplevd en haug med gule kort og totalt fire røde kort i én og samme kamp, kan jeg trygt si at jeg nå har sett lyset. Fotballyset! HEIA HEIA !
Til alle menn som fjerner hår!
Jeg viser til en tidligere liste hvor jeg blant annet har skrevet om fjerning av "mannehår" (fx rygg, baller etc), og da jeg satt og kikket over Dagbladets sider, oppdaget jeg en oppfordring til nettopp DEG som fjerner hår!!!! Du kan stå frem som et forbilde for andre menn. Dette er hva det stod:
Er du mann og fjerner hår andre steder enn på hodet? Skriv inn til til Dagbladets journalist og fortell om hva du mener om dette.
Skriv også gjerne litt om deg selv i mailen, merk den: "Hårfjerning", og send den til jne@dagbladet.no Legg ved telefonnummer og kontaktdetaljer, slik at vi kan ringe deg opp for å ta en prat om temaet.
(Vi har dessverre ikke kapasitet til å svare på alle mailene, men lagrer informasjonen til senere bruk.)
(http://www.dagbladet.no/dinside/2006/06/12/468699.html)
Er du mann og fjerner hår andre steder enn på hodet? Skriv inn til til Dagbladets journalist og fortell om hva du mener om dette.
Skriv også gjerne litt om deg selv i mailen, merk den: "Hårfjerning", og send den til jne@dagbladet.no Legg ved telefonnummer og kontaktdetaljer, slik at vi kan ringe deg opp for å ta en prat om temaet.
(Vi har dessverre ikke kapasitet til å svare på alle mailene, men lagrer informasjonen til senere bruk.)
(http://www.dagbladet.no/dinside/2006/06/12/468699.html)
Oh la la!
Om det skal være ett eneste bilde i denne loggen (utover det dårlige late-som-jeg-er-så-mysifistisk-bildet av meg selv), så fortjener denne karen en plass i min blogg! Jeg har nemlig aldri vært typen som lar meg heidundrandes bedåre av folk jeg ikke kjenner, men... he has occupied my heart! eller noe sånt.. jeg syns ihvertfall han er hamrandes lækker lækker! Så, til de av dere som er interessert i en hamrandes lekker kar, så har jeg så satt inn et lite bilde av han da.... :-) Til de som ikke vet hvem han er.... SHAME ON YOU! Hver uke har det gått en serie på TV3 som heter "prison break", som virkelig setter det som er av nerver igang, med intet mindre enn mr Miller i hovedrollen.. Så, fortjener han ikke en bitteliten plass i bloggen? (Siden det er min blogg, så stemmer jeg eneveldende: Ja.)
Brune, deilig kropper!!!
Det er ikke noe mer sexy enn en brun kropp! Hvorfor er det sånn at menn blir så sabla tiltrekkende når de blir brune?? Det er jo den samme mannen som gjemmer seg under en solbrun hud. Eller er det?
På en eller annen merkelig måte, kan noen man aldri har lagt merke til før, plutselig ha en megasexy rumpe, eller en sinnsykt flott rygg, selv med tøy på, og det er jo ikke sånn at jeg har røntgensyn og kan se at det har blitt mer "markert" på grunn at brunfargen! Nei, det jeg evt kan se, er jo ting som armer, ansikt og evt bein.. Hm, skjønner ikke det helt.. Som om resten av kroppen blir mer deilig bare fordi karen er brun i ansiktet liksom?? Merkelig.. Jeg kan godt forstå at tenner kan virke hvitere på grunn av den mørke kontrasten, men rumpe? Den fatter jeg ikke helt...
På en eller annen merkelig måte, kan noen man aldri har lagt merke til før, plutselig ha en megasexy rumpe, eller en sinnsykt flott rygg, selv med tøy på, og det er jo ikke sånn at jeg har røntgensyn og kan se at det har blitt mer "markert" på grunn at brunfargen! Nei, det jeg evt kan se, er jo ting som armer, ansikt og evt bein.. Hm, skjønner ikke det helt.. Som om resten av kroppen blir mer deilig bare fordi karen er brun i ansiktet liksom?? Merkelig.. Jeg kan godt forstå at tenner kan virke hvitere på grunn av den mørke kontrasten, men rumpe? Den fatter jeg ikke helt...
Ting menn absolutt bør gjøre (og IKKE gjøre...)
Har etter mye grubling (tror jeg prøver å slippe å lese til eksamen på mandag...) kommet frem til at jeg vil lage en liste over ting menn absolutt burde gjøre og ikke gjøre. Så, her kommer den! tar i mot tips med takk.
1. Kyss kvinner i nakken (ikke vått og klissete så man får ståpels, men mykt og tørt!)
2. Ikke fjerne hår på brystet hvis man har mer enn 50 (dvs - har du 5, TA DE DA BORT!!!!), det er faktisk mange som er ganske likeglad med litt mannehår på brystet (som sagt, hvis det er mer eller mindre jevnt..)
3. Veldig veldig fjerne hår på ryggen! Blæh *grøsninger* (anbefaler fx voks, holder i opptil 4 uker..)
4. Holde hender offentlig med kjæresten (selv om man kan skimte kameratene der fremme..)
5. Ikke ha buksa oppi rumpa, det er ikke så veldig sexy hvis jeg må si det selv...
6. Sørge for at man ikke har matrester og andre ulumskheter mellom tannebissene sine
7. Gi komplimenter (den var vel litt selvskreven vel?)
8. Være tøff nok til å kose kjæresten på armen eller leggen (kan jo være under bordet eller noe da, det syns jeg er veldig veldig koselig) selv om kameratene sitter ved samme bord eller i en mils omkrets
9. Bære over med oss/meg når vi/jeg kanskje freser litt en dag.. Alle kan da ha dårlige dager uten at man trenger å bli så veldig gretten tilbake av den grunn (heldigvis er vi eldre enn 5 år...hinthint)
10. Ikke tro at det er PMS hver gang vi er sure... JEG LIDER NEMLIG IKKE AV PMS! Tenk!
11. Smile mest mulig når man er på sjekkern, utrolig hva man kan dra i land hvis man bare er litt blid og positiv!
12. Ikke tro at man som 40-åring og dritafull nødvendigvis har sjans på alt som går på både to og fire ben..
13. Bli venner med venninner, de er mange ganger nøkkelen til det siste lille "ekstra" som ofte skal til i "skal - skal ikke- prosessen
14. Orientering om hvor klitoris befinner seg, det er ikke akkurat så veldig sexy og opphissende at mannen roterer rundt som en annen hjulvisp der nede...
15. Shave baller (de ser jo faktisk større ut, så det er vel ingenting å vente på, er ikke det litt menn ønsker?)
16. Være tilbøyelige til sexleketøy (tro meg, man tjener på det)
17. Ikke tro at en vibrator noen sinne vil kunne erstatte en penis som brukes som den skal.... (så var det det å bruke den riktig da ;-))
18. Betale en restaurantregning i ny og ne, det er faktisk veldig romantisk.. :-)
19. Spørre hvordan dagen hennes har vært, de aller fleste av oss (snakker utfra sikre kilder) er jo ganske glad i å fortelle hvordan vi har det
20. Innse at noen ganger er kvinner også syke og trenger like mye pleie som menn ;-)
Hmm... trodde den skulle bli lenger.... ah, gullfiskhukommelsen slår til... hm.
1. Kyss kvinner i nakken (ikke vått og klissete så man får ståpels, men mykt og tørt!)
2. Ikke fjerne hår på brystet hvis man har mer enn 50 (dvs - har du 5, TA DE DA BORT!!!!), det er faktisk mange som er ganske likeglad med litt mannehår på brystet (som sagt, hvis det er mer eller mindre jevnt..)
3. Veldig veldig fjerne hår på ryggen! Blæh *grøsninger* (anbefaler fx voks, holder i opptil 4 uker..)
4. Holde hender offentlig med kjæresten (selv om man kan skimte kameratene der fremme..)
5. Ikke ha buksa oppi rumpa, det er ikke så veldig sexy hvis jeg må si det selv...
6. Sørge for at man ikke har matrester og andre ulumskheter mellom tannebissene sine
7. Gi komplimenter (den var vel litt selvskreven vel?)
8. Være tøff nok til å kose kjæresten på armen eller leggen (kan jo være under bordet eller noe da, det syns jeg er veldig veldig koselig) selv om kameratene sitter ved samme bord eller i en mils omkrets
9. Bære over med oss/meg når vi/jeg kanskje freser litt en dag.. Alle kan da ha dårlige dager uten at man trenger å bli så veldig gretten tilbake av den grunn (heldigvis er vi eldre enn 5 år...hinthint)
10. Ikke tro at det er PMS hver gang vi er sure... JEG LIDER NEMLIG IKKE AV PMS! Tenk!
11. Smile mest mulig når man er på sjekkern, utrolig hva man kan dra i land hvis man bare er litt blid og positiv!
12. Ikke tro at man som 40-åring og dritafull nødvendigvis har sjans på alt som går på både to og fire ben..
13. Bli venner med venninner, de er mange ganger nøkkelen til det siste lille "ekstra" som ofte skal til i "skal - skal ikke- prosessen
14. Orientering om hvor klitoris befinner seg, det er ikke akkurat så veldig sexy og opphissende at mannen roterer rundt som en annen hjulvisp der nede...
15. Shave baller (de ser jo faktisk større ut, så det er vel ingenting å vente på, er ikke det litt menn ønsker?)
16. Være tilbøyelige til sexleketøy (tro meg, man tjener på det)
17. Ikke tro at en vibrator noen sinne vil kunne erstatte en penis som brukes som den skal.... (så var det det å bruke den riktig da ;-))
18. Betale en restaurantregning i ny og ne, det er faktisk veldig romantisk.. :-)
19. Spørre hvordan dagen hennes har vært, de aller fleste av oss (snakker utfra sikre kilder) er jo ganske glad i å fortelle hvordan vi har det
20. Innse at noen ganger er kvinner også syke og trenger like mye pleie som menn ;-)
Hmm... trodde den skulle bli lenger.... ah, gullfiskhukommelsen slår til... hm.
Hjeeelp!
Skulle, for første gang i hele mitt liv, gjøre noe jeg kaller "drastisk". Det er gjennomført med hell av mange andre før meg, men nå var det altså min tur! Jeg skal si jeg var spent, og som vanepersonen jeg er, er det ganske utrolig at jeg skulle vise meg å være så veldig impulsiv idag! Jeg har faktisk erfart at de gangene jeg har vært mest impulsivt er de gangene jeg også har vært mest fornøyd! Såh, spent på hva i alle dager det var jeg skulle...? Beklager å måtte skuffe deg hvis du trodde det var fallskjermhopping eller kanopadling til Grønland, for jeg skulle rett og slett bare stripe håret for første gang...! Men, ikke gå! Det er klart det ikke høres så spennende ut, men jeg kan love deg, den dama som skulle gjøre det, visste seg å være ikke en heeelt alminnelig frisør... Jeg holdt på å falle ut av stolen ved enkelte anledninger, i en blanding av skjulte latterkramper og voldsom bekymring over hva som faktisk lurte seg oppe i hodet hennes... og i det minste ikke mitt!!! (Jeg må innrømme at ordet "nada" står sterkt hvis jeg skulle take a wild guess på henne..)
Ihvertfall, jeg hadde vandret rundt i stort sett alle byens frisørsalonger i et håp om å finne en med ledig time.. Vanligvis har jeg ikke akkurat inntrykk av at det pleier å være et problem, men i dag var det da 6 steder jeg var innom uten noe hell.. Til slutt kom jeg til en frisørsalong jeg aldri hadde oppdaget tidligere på mine ferder gjennom byen, stedet så da hyggelig ut, så det var ingen grunn til panikk av dem grunn? Jeg gikk inn, spurte om time, og JA!!! Endelig var det et sted med time.. Damen som tok i mot bookingen, viste seg å være den som skulle ta striper på meg også. Hun var ca 40-45, søt og hyggelig, virket noe stresset, men det kan vi da alle være?
Jeg fikk beskjed om å sette meg i frisørstolen, og forklarte henne at jeg ville ha noen litt brede striper, med andre ord: ikke badehettestilen! (Til de av dere som ikke vet hva den badehettestilen er, så er det når frisøren putter en badehette/ plastposesak på hodet ditt og napper ut hår med en HEKLENÅL!! Det høres da forferdelig vondt ut?????) Jeg hadde ikke før forklart henne hva jeg ville ha(eller ihvertfall hentydet), før hun forsvant bak et hjørne og ble borte i noen minutter... Jeg hadde med meg en venninne på denne impulsgalskapen min (jada, vet at det ikke akkurat er noen galskap, men husk at jeg er glad i "tingene sånn som de er"), og hun og jeg kikket på hverandre.. Så dukket damen opp igjen, med forklede og blekemiddel og satte i gang! Jeg hadde ikke forklart noe om hvor mange, hvor tykke osv, rett og slett, dama startet rett og slett på eget ansvar! I MITT HODE!!!!!
Vanligvis, det vil si, de gangene jeg tidligere hår fått farget håret hos en frisør, det foregått på en spesiell måte, jeg kan ikke forklare den skriftelig, men det jeg forsøker å si, er at dama fulgte ikke den metoden jeg er vant med!! Det var ikke det at jeg nødvendigvis trodde det var galt, men hun virket veldig nervøs, og sa absolutt ingenting! Hvor mange frisører kjenner du som ikke sier NOEN TING???? Det er skremmende i seg selv! Frisører snakker og snakker, og det gjorde da ikke denne damen. Etter maaaaange aluminiumsklaser (det var virkelig klaser) og en hjerterytme som hadde økt med et betydelig antall slag i minuttet, var det klart for å klippe den ANDRE KUNDEN hun tilfeldigvis hadde klart å ta inn som drop-in to minutter før meg eller noe.. Så da satt jeg der da, men aluminiumen og forventningsfulle øyne, men dama forlot meg.
Jeg ble sittende inntil hun kom og skulle sjekke håret, hennes eneste og nærmest første kommentar var "Nå må vi skylle, her er det blitt lyst!" Det er vel ikke akkurat den smarteste kommentaren man kommer med til en kunde spør du meg... Så vi gikk for å skylle.
I stolen, den forferdelige stolen, satt jeg så, med nakken og hode halvveis klemt mellom vask og stol. Jeg vet ikke noe mer ubehagelig enn den vasken, den gnager seg inn i halsen og nakken på deg, og man får "tyrenakke", som min venninne så vakkert påpekte!! Jeg bemerker til damen hvor ubehagelig stolen er "heheh....", og hvor hun så kjapt sier at det er nok litt ubehagelig for dem som ikke riktig får plass...(!!!!!!!) WHAT????? JEG HAR EN SLANK OG TYNN NAKKE!!!!!! Jeg kjente forlegenheten bre seg, var det et hint? Prøvde hun å si at jeg hadde tykk nakke??? Dumme dame. Så skyller hun ut shampoo og balsam ved å banke meg lett i hodet med dusjhodet, vet ikke om hun kanskje trodde noe av det hadde sneket seg inn, men uansett, en smule ør og fortsatt litt irritert over tykk-nakke-indikasjonen, setter jeg meg opp. Så forsvinner hun igjen. "Skal jeg gå tilbake til frisørstolen eller.....?" Hun nikker, og bort går jeg.
Føn. Når jeg er hos frisøren forventer jeg en liten smule service, sånn som for eksempel at frisøren føner håret mitt. Men neida.. "vil du gjøre det selv eller?" Eh... Nei?? Jeg betaler deg for det....? "Jeg tror det hele er lettere hvis har hodet ned.." Så der sitter jeg, med hodet hengende ned mellom knærne, kroppen vendt ut mot armlenene, mens frisørdama føner håret mitt. OPP NED!!!!! Jeg har aldri opplevd noe lignende.. Helt til hun ber meg rette opp hodet , og starter å føne det på en mer eller mindre "alminnelig frisørmåte". Føneren blåser håret frem. Frem foran øynene, og der jeg sitter og halvveis gapskratter under håret, begynner hun å gre det. PAIN!!!! Jeg har ca halvparten av panneluggen langt bak i ganen, og forsøker desperat å få litt luft, da hun utbryter "NEI! DU KAN JO IKKE SE ENNÅ! DET ER JO IKKE FERDIG!!!" Så føner hun litt til....! SYKE DAME!!!! Hun henter noen stylingprodukter og setter de foran meg.. "Så kan du velge mellom de her, værså god!" Og dermed er JEG igang med å style mitt EGET hår hos FRISØREN!! Hun står bak meg og smiler og følger med. Syns vel jeg var flink til å style da..
Ender opp med å betale 485,- for stripene (som var helt ok, for jeg ble faktisk veldig fin på håret!) og 50,- for ett eller annet som vanligvis pleier å være vask, føn og styling, men det hadde jeg jo gjort selv... så 535,- for noe som sikkert kommer til å være den sykeste frisørepisoden jeg har opplevd og vil oppleve i hele mitt liv.. HÅPER JEG!!!!
Ihvertfall, jeg hadde vandret rundt i stort sett alle byens frisørsalonger i et håp om å finne en med ledig time.. Vanligvis har jeg ikke akkurat inntrykk av at det pleier å være et problem, men i dag var det da 6 steder jeg var innom uten noe hell.. Til slutt kom jeg til en frisørsalong jeg aldri hadde oppdaget tidligere på mine ferder gjennom byen, stedet så da hyggelig ut, så det var ingen grunn til panikk av dem grunn? Jeg gikk inn, spurte om time, og JA!!! Endelig var det et sted med time.. Damen som tok i mot bookingen, viste seg å være den som skulle ta striper på meg også. Hun var ca 40-45, søt og hyggelig, virket noe stresset, men det kan vi da alle være?
Jeg fikk beskjed om å sette meg i frisørstolen, og forklarte henne at jeg ville ha noen litt brede striper, med andre ord: ikke badehettestilen! (Til de av dere som ikke vet hva den badehettestilen er, så er det når frisøren putter en badehette/ plastposesak på hodet ditt og napper ut hår med en HEKLENÅL!! Det høres da forferdelig vondt ut?????) Jeg hadde ikke før forklart henne hva jeg ville ha(eller ihvertfall hentydet), før hun forsvant bak et hjørne og ble borte i noen minutter... Jeg hadde med meg en venninne på denne impulsgalskapen min (jada, vet at det ikke akkurat er noen galskap, men husk at jeg er glad i "tingene sånn som de er"), og hun og jeg kikket på hverandre.. Så dukket damen opp igjen, med forklede og blekemiddel og satte i gang! Jeg hadde ikke forklart noe om hvor mange, hvor tykke osv, rett og slett, dama startet rett og slett på eget ansvar! I MITT HODE!!!!!
Vanligvis, det vil si, de gangene jeg tidligere hår fått farget håret hos en frisør, det foregått på en spesiell måte, jeg kan ikke forklare den skriftelig, men det jeg forsøker å si, er at dama fulgte ikke den metoden jeg er vant med!! Det var ikke det at jeg nødvendigvis trodde det var galt, men hun virket veldig nervøs, og sa absolutt ingenting! Hvor mange frisører kjenner du som ikke sier NOEN TING???? Det er skremmende i seg selv! Frisører snakker og snakker, og det gjorde da ikke denne damen. Etter maaaaange aluminiumsklaser (det var virkelig klaser) og en hjerterytme som hadde økt med et betydelig antall slag i minuttet, var det klart for å klippe den ANDRE KUNDEN hun tilfeldigvis hadde klart å ta inn som drop-in to minutter før meg eller noe.. Så da satt jeg der da, men aluminiumen og forventningsfulle øyne, men dama forlot meg.
Jeg ble sittende inntil hun kom og skulle sjekke håret, hennes eneste og nærmest første kommentar var "Nå må vi skylle, her er det blitt lyst!" Det er vel ikke akkurat den smarteste kommentaren man kommer med til en kunde spør du meg... Så vi gikk for å skylle.
I stolen, den forferdelige stolen, satt jeg så, med nakken og hode halvveis klemt mellom vask og stol. Jeg vet ikke noe mer ubehagelig enn den vasken, den gnager seg inn i halsen og nakken på deg, og man får "tyrenakke", som min venninne så vakkert påpekte!! Jeg bemerker til damen hvor ubehagelig stolen er "heheh....", og hvor hun så kjapt sier at det er nok litt ubehagelig for dem som ikke riktig får plass...(!!!!!!!) WHAT????? JEG HAR EN SLANK OG TYNN NAKKE!!!!!! Jeg kjente forlegenheten bre seg, var det et hint? Prøvde hun å si at jeg hadde tykk nakke??? Dumme dame. Så skyller hun ut shampoo og balsam ved å banke meg lett i hodet med dusjhodet, vet ikke om hun kanskje trodde noe av det hadde sneket seg inn, men uansett, en smule ør og fortsatt litt irritert over tykk-nakke-indikasjonen, setter jeg meg opp. Så forsvinner hun igjen. "Skal jeg gå tilbake til frisørstolen eller.....?" Hun nikker, og bort går jeg.
Føn. Når jeg er hos frisøren forventer jeg en liten smule service, sånn som for eksempel at frisøren føner håret mitt. Men neida.. "vil du gjøre det selv eller?" Eh... Nei?? Jeg betaler deg for det....? "Jeg tror det hele er lettere hvis har hodet ned.." Så der sitter jeg, med hodet hengende ned mellom knærne, kroppen vendt ut mot armlenene, mens frisørdama føner håret mitt. OPP NED!!!!! Jeg har aldri opplevd noe lignende.. Helt til hun ber meg rette opp hodet , og starter å føne det på en mer eller mindre "alminnelig frisørmåte". Føneren blåser håret frem. Frem foran øynene, og der jeg sitter og halvveis gapskratter under håret, begynner hun å gre det. PAIN!!!! Jeg har ca halvparten av panneluggen langt bak i ganen, og forsøker desperat å få litt luft, da hun utbryter "NEI! DU KAN JO IKKE SE ENNÅ! DET ER JO IKKE FERDIG!!!" Så føner hun litt til....! SYKE DAME!!!! Hun henter noen stylingprodukter og setter de foran meg.. "Så kan du velge mellom de her, værså god!" Og dermed er JEG igang med å style mitt EGET hår hos FRISØREN!! Hun står bak meg og smiler og følger med. Syns vel jeg var flink til å style da..
Ender opp med å betale 485,- for stripene (som var helt ok, for jeg ble faktisk veldig fin på håret!) og 50,- for ett eller annet som vanligvis pleier å være vask, føn og styling, men det hadde jeg jo gjort selv... så 535,- for noe som sikkert kommer til å være den sykeste frisørepisoden jeg har opplevd og vil oppleve i hele mitt liv.. HÅPER JEG!!!!
"Singel eller?"
Det skal sies at jeg er svært så lykkelig i det forholdet jeg er i, men som alle andre lar man seg lokke inn i forførelsens og flørteriets nett en gang i blant...
Samme kvelden denne desperado-mannen på 40 forsøkte å pruste meg inn i fordervelsen med sine sleske knullekommentarer, var det en annen person som fanget min oppmerksomhet. Uken før hadde jeg lagt merke til en mørk herremann som skilte seg klart ut fra alle andre i lokalet. Jeg kommenterte dette til en av mine venninner, om "han" jeg hadde sett utenfor, som totalt trollbandt meg. Ble sittende i nærmere tredve minutter og kikke etter Mr. gorgeous, og da jeg gikk ut for å nyte en av mine utallige kreftpinner, oppdaget jeg han i det han var på vei inn. Inngangspartiet er svært smalt, så det var uunngåelig at vi på en eller annen måte fikk en fysisk form for kontakt. Armene våre berørte hverandre lett idet vi passerte hverandre, og ettersom alkoholen hadde inntatt blodbanen, var jeg ikke redd for å sende et smil. Jeg kikket inn vinduet fra den knøttlille plassen jeg stod på (ja takk til større uteareal...), og oppdaget han sammen med en eller annen blond frøken innenfor. Utifra hva jeg kunne se, var det tydeligvis en eller annen form for flørting på gang, klokken hadde da begynt å nærme seg tre, og det var på tide å komme seg hjem for meg allikevel, så jeg drakk opp ølen og gikk.
Uken etter oppdaget jeg atter en gang denne mysiske mr gorgeous. Det er helt utrolig, etter alle gangene jeg har vært ute på nettopp dette utestedet, at jeg aldri noen sinne kan huske å ha sett han før. Jeg tror, etter utseende å dømme, at jeg definitivt ville lagt merke til han hvis jeg hadde sett han før! Han er hva man definerer seg høy, mørk, litt mystisk med amazing eyes...Jeg fikk ihvertfall på en eller annen måte i meg like mye alkohol denne gangen som forrige helg, så det var ingenting å si på innstillingen min. Da jeg atter en gang hutret meg utenfor for å ta en røyk, oppdaget jeg tilfeldigvis (legg merke til tilfeldig, jeg er ingen stalker!) at "han" satt rett ved utgangen ved noen bord med en gjeng som ut fra tonen dem i mellom så ut til å være kamerater.
To bord bortenfor satt noen kamerater, og en eller annen fyr som visstnok het Thomas, som hadde jobbet hardt for å "kapre meg", som han så flott uttrykte det. Jeg satte meg ned ved bordet deres, og ble "tilfeldigvis" sittende skrått ovenfor Mr. Gorgeous, la oss kalle han Lars for enkelhetens skyld, og snakket i vei med kameratene mine. Denne Thomas, som tidligere hadde jobbet en del, ble ved å forsøke å sjekke meg opp, og i sidesynet oppdaget jeg at Lars kikket bort mot vårt bord. Jeg snudde meg mot han, og sendte et håpløst blikk, som i "han er ikke lett å komme av med....hint hint". Det totalt kule med det hele, var at Lars vinket meg bort, og hvisket meg i øret at det nok ville være lettere for han å hjelpe meg vekk fra sånne typer hvis jeg bare satte meg ved han og kameratenes bord i stedet..?" Normalt ville jeg kanskje tenkt at dette var en dårlig kommentar å komme med, for så overflatisk skal jeg tillate meg selv å være, at hvis han ser ad helvete ut, så ville jeg ikke vært like positivt innstilt til å sette meg ned, men det var jeg tross alt Mr gorgeous som spurte, og hva annet kunne jeg gjøre enn å takke gladelig ja til tilbudet...? Tross alt, han kunne jo klart se at denne Thomas ble litt plagsom i lengden, og det var derfor veldig deilig å kunne sette seg ned vedsiden av denne utrolig kjekke mannen, som dessuten var utrolig hyggelig å snakke med.
Vi ble sittende å snakke i lang tid, om alt og ingenting egentlig. Akkurat en sånn samtale jeg gjerne vil ha med noen jeg snakker med på byen. Faktisk en sånn samtale jeg helst har med gode venner av meg. Til å møttes for 5 minutter siden (altså, begynt å snakke med da..), hadde vi en utrolig god kjemi, som jeg sjelden opplever med mennesker de første gangene jeg snakker med dem.. Han viste seg å være broren til en bekjent, noe som gjorde det hele litt merkelig, for jeg hadde tross alt en kjæreste, og han kjente venninnen jeg var ute med... Jeg sendte en tanke til kjæresten og snakket videre. Lars var den perfekte gentleman og ga meg teppe så jeg ikke skulle fryse (jeg hadde jeg jo ikke planlagt å være ute mer enn én røyk, og dette var da blitt 5 røyk senere...). Den blonde venninnen viste seg å være en gammel klassevenninne som ikke helt ville gå sin vei, og da, ifølge min venninne, han var veldig singel og ikke hadde noen nye han datet for tiden, var det jo ingen grunn til at dette ikke skulle stemme.
Jeg flørtet, veldig faktisk, men en del av meg vil alltid flørte som en måte å kommunisere på, men det skal sies at hadde jeg ikke hatt en kjæreste, ville jeg gladelig tatt følge med han til den andre siden av byen, hvor det viste seg at begge bor. Jeg spurte til og med om han var singel.. På en veldig sjekke-opp-måte. "Singel eller...?" med smilet lett på lur og flørtende øyne..Hva i alle dager??? Det burde jeg da ikke bry meg noe om??? Bad girl!
Situasjonen toppet seg litt, syns jeg da, nå kjæresten min kommer ut, og hilser (!!!) på Lars. De var tydeligvis bekjente... Jeg hadde da akkurat blitt spurt om jeg kunne tenke meg å ta følge bort (ikke hjem til, men vi bor tross alt bare tre gater fra hverandre), og panikken grep meg, så jeg sa raskt farvel, og unnskyldte meg med at jeg måtte på toalettet før jeg gikk, og så ble jeg der i noen minutter før jeg kom ut. Lars var forsvunnet, og den eneste som stod igjen var en rekke jeg-skal-hjem-og-sove-mennesker og kjæresten min.
Var glad for å gå hjem med kjæresten, han er tross alt min "hjertesten", men det var allikevel deilig å få bekreftet fra et annet menneske at noen syns jeg var attraktiv. Selv om jeg aldri sa direkte at jeg hadde kjæreste, så føler jeg heller ikke at jeg har lurt han på noen måte. Ja, vi flørtet, men jeg fikk aldri inntrykk av at han var typen som dro med seg hvem som helst hjem fra byen, og det var ingen hinting til sex. Hvis jeg noen sinne skulle bli singel igjen, så er han første prioritet, men jeg tror jeg skal nøye meg med å gjøre han til en liten fantasi..
Samme kvelden denne desperado-mannen på 40 forsøkte å pruste meg inn i fordervelsen med sine sleske knullekommentarer, var det en annen person som fanget min oppmerksomhet. Uken før hadde jeg lagt merke til en mørk herremann som skilte seg klart ut fra alle andre i lokalet. Jeg kommenterte dette til en av mine venninner, om "han" jeg hadde sett utenfor, som totalt trollbandt meg. Ble sittende i nærmere tredve minutter og kikke etter Mr. gorgeous, og da jeg gikk ut for å nyte en av mine utallige kreftpinner, oppdaget jeg han i det han var på vei inn. Inngangspartiet er svært smalt, så det var uunngåelig at vi på en eller annen måte fikk en fysisk form for kontakt. Armene våre berørte hverandre lett idet vi passerte hverandre, og ettersom alkoholen hadde inntatt blodbanen, var jeg ikke redd for å sende et smil. Jeg kikket inn vinduet fra den knøttlille plassen jeg stod på (ja takk til større uteareal...), og oppdaget han sammen med en eller annen blond frøken innenfor. Utifra hva jeg kunne se, var det tydeligvis en eller annen form for flørting på gang, klokken hadde da begynt å nærme seg tre, og det var på tide å komme seg hjem for meg allikevel, så jeg drakk opp ølen og gikk.
Uken etter oppdaget jeg atter en gang denne mysiske mr gorgeous. Det er helt utrolig, etter alle gangene jeg har vært ute på nettopp dette utestedet, at jeg aldri noen sinne kan huske å ha sett han før. Jeg tror, etter utseende å dømme, at jeg definitivt ville lagt merke til han hvis jeg hadde sett han før! Han er hva man definerer seg høy, mørk, litt mystisk med amazing eyes...Jeg fikk ihvertfall på en eller annen måte i meg like mye alkohol denne gangen som forrige helg, så det var ingenting å si på innstillingen min. Da jeg atter en gang hutret meg utenfor for å ta en røyk, oppdaget jeg tilfeldigvis (legg merke til tilfeldig, jeg er ingen stalker!) at "han" satt rett ved utgangen ved noen bord med en gjeng som ut fra tonen dem i mellom så ut til å være kamerater.
To bord bortenfor satt noen kamerater, og en eller annen fyr som visstnok het Thomas, som hadde jobbet hardt for å "kapre meg", som han så flott uttrykte det. Jeg satte meg ned ved bordet deres, og ble "tilfeldigvis" sittende skrått ovenfor Mr. Gorgeous, la oss kalle han Lars for enkelhetens skyld, og snakket i vei med kameratene mine. Denne Thomas, som tidligere hadde jobbet en del, ble ved å forsøke å sjekke meg opp, og i sidesynet oppdaget jeg at Lars kikket bort mot vårt bord. Jeg snudde meg mot han, og sendte et håpløst blikk, som i "han er ikke lett å komme av med....hint hint". Det totalt kule med det hele, var at Lars vinket meg bort, og hvisket meg i øret at det nok ville være lettere for han å hjelpe meg vekk fra sånne typer hvis jeg bare satte meg ved han og kameratenes bord i stedet..?" Normalt ville jeg kanskje tenkt at dette var en dårlig kommentar å komme med, for så overflatisk skal jeg tillate meg selv å være, at hvis han ser ad helvete ut, så ville jeg ikke vært like positivt innstilt til å sette meg ned, men det var jeg tross alt Mr gorgeous som spurte, og hva annet kunne jeg gjøre enn å takke gladelig ja til tilbudet...? Tross alt, han kunne jo klart se at denne Thomas ble litt plagsom i lengden, og det var derfor veldig deilig å kunne sette seg ned vedsiden av denne utrolig kjekke mannen, som dessuten var utrolig hyggelig å snakke med.
Vi ble sittende å snakke i lang tid, om alt og ingenting egentlig. Akkurat en sånn samtale jeg gjerne vil ha med noen jeg snakker med på byen. Faktisk en sånn samtale jeg helst har med gode venner av meg. Til å møttes for 5 minutter siden (altså, begynt å snakke med da..), hadde vi en utrolig god kjemi, som jeg sjelden opplever med mennesker de første gangene jeg snakker med dem.. Han viste seg å være broren til en bekjent, noe som gjorde det hele litt merkelig, for jeg hadde tross alt en kjæreste, og han kjente venninnen jeg var ute med... Jeg sendte en tanke til kjæresten og snakket videre. Lars var den perfekte gentleman og ga meg teppe så jeg ikke skulle fryse (jeg hadde jeg jo ikke planlagt å være ute mer enn én røyk, og dette var da blitt 5 røyk senere...). Den blonde venninnen viste seg å være en gammel klassevenninne som ikke helt ville gå sin vei, og da, ifølge min venninne, han var veldig singel og ikke hadde noen nye han datet for tiden, var det jo ingen grunn til at dette ikke skulle stemme.
Jeg flørtet, veldig faktisk, men en del av meg vil alltid flørte som en måte å kommunisere på, men det skal sies at hadde jeg ikke hatt en kjæreste, ville jeg gladelig tatt følge med han til den andre siden av byen, hvor det viste seg at begge bor. Jeg spurte til og med om han var singel.. På en veldig sjekke-opp-måte. "Singel eller...?" med smilet lett på lur og flørtende øyne..Hva i alle dager??? Det burde jeg da ikke bry meg noe om??? Bad girl!
Situasjonen toppet seg litt, syns jeg da, nå kjæresten min kommer ut, og hilser (!!!) på Lars. De var tydeligvis bekjente... Jeg hadde da akkurat blitt spurt om jeg kunne tenke meg å ta følge bort (ikke hjem til, men vi bor tross alt bare tre gater fra hverandre), og panikken grep meg, så jeg sa raskt farvel, og unnskyldte meg med at jeg måtte på toalettet før jeg gikk, og så ble jeg der i noen minutter før jeg kom ut. Lars var forsvunnet, og den eneste som stod igjen var en rekke jeg-skal-hjem-og-sove-mennesker og kjæresten min.
Var glad for å gå hjem med kjæresten, han er tross alt min "hjertesten", men det var allikevel deilig å få bekreftet fra et annet menneske at noen syns jeg var attraktiv. Selv om jeg aldri sa direkte at jeg hadde kjæreste, så føler jeg heller ikke at jeg har lurt han på noen måte. Ja, vi flørtet, men jeg fikk aldri inntrykk av at han var typen som dro med seg hvem som helst hjem fra byen, og det var ingen hinting til sex. Hvis jeg noen sinne skulle bli singel igjen, så er han første prioritet, men jeg tror jeg skal nøye meg med å gjøre han til en liten fantasi..
JÆVLADRITTINNLOGGINGGGGGGGG
Skrev akkurat en siiiiiinnsykt lang innlegg, og så måtte jeg logge inn på nytt, også ble hele dritten slettet!!!!!!!!!!!!!!! Den slags drit kan jeg være foruten, for det provoserer meg så hinsideeeeeessssssssssssssssssssssssssssssssssss
"Skal vi knulle?"
Opplevde noe skremmende på byen her for en ukes tid siden. Jeg stod utenfor utestedet og tok meg en liten sigarett (ingen av dem jeg var ute med røyker, så jeg var da nødt til å ta turen ut alene denne gangen..). Jeg stod da der og inhalerte min lille kreftpinne, da en mann i 40-årene kom bort til meg med sjanglende skritt...
"Duh...Dhuuu er bare det fiiineste jeg har sett ikveld..." Jeg kikker da bort på han med mitt jeg-er-ikke-så-veldig-interessert-i-å-prate-med-deg-blikk, og snudde meg litt vekk. Faktumet er at da det var lørdagskveld og veldig overfylt, var ikke den "snu-meg-vekk"-manøveren den letteste ting å skulle utføre, så forsøket ble en smule halvhjertet. Dette var da tydeligvis et signal til herremannen om at her var det visst fritt frem! Han lente seg mot meg, med en alkoholisert ånde som selv jeg etter et x antall øl kunne merke, og prøvde seg atter en gang på en liten tale... "Fy faen du er deilig..!! Vi...Vi skal ikke gå hjem til meg og knulle da?" Jeg kjente blodet banket i årene, og ikke av den årsak at jeg fant ham så veldig attraktiv, men rett og slett av den grunn at jeg følte avsmaken velle opp i meg.
Han var jo forsåvidt kjekk på sin måte, men det var jo ikke akkurat den kommentaren jeg hadde ventet meg! Jeg løftet høyre hånd og viftet med ringfingeren. "Se! En forlovelsesring! Jeg er litt opptatt dessverre, lovet bort, ikke sånn veldig klar for knullings egentlig!" Han kikket grådig ned i puppehøyde og smilte sleskt. "Det gjør ikke noe snuppa, for jeg er jo opptatt jeg og!"
WHAT????????????
Jeg endte opp med å riste oppgitt på hodet og sende en tanke om at kona der hjemme var vel uvitende om hva ektemannen oppfordret til en lørdagskveld. Det er tragisk å tenke på at den kona en gang kanskje kan være meg!
En kamerat fortalte en gang om en annen kamerat (nå ja.. det kan jo være han snakket for seg selv, hva vet jeg...) som spurte alle damene på byen om de ville knulle. Han startet med den peneste, og jobbet seg nedover i rangsrekkene. Denne kameraten fikk seg et ligg i nærmere 80% av kveldene. Hvor likeglad er man da med hensyn til hvem man ligger med? Det skal jo sies til hans forsvar at han startet på den "peneste", så han håpet visst alltid på at hun ville svare ja, for da slapp han å spørre så mange, men allikevel... Man kan vel alltids ha en eller annen "plan" når man er singel om at man kanskje kan møte en man liker, men jeg ville da aldri for alt i verden gått rundt til alle mennene på et utested og spurt om de ville knulle meg???
Disse menneskene forundrer meg...
"Duh...Dhuuu er bare det fiiineste jeg har sett ikveld..." Jeg kikker da bort på han med mitt jeg-er-ikke-så-veldig-interessert-i-å-prate-med-deg-blikk, og snudde meg litt vekk. Faktumet er at da det var lørdagskveld og veldig overfylt, var ikke den "snu-meg-vekk"-manøveren den letteste ting å skulle utføre, så forsøket ble en smule halvhjertet. Dette var da tydeligvis et signal til herremannen om at her var det visst fritt frem! Han lente seg mot meg, med en alkoholisert ånde som selv jeg etter et x antall øl kunne merke, og prøvde seg atter en gang på en liten tale... "Fy faen du er deilig..!! Vi...Vi skal ikke gå hjem til meg og knulle da?" Jeg kjente blodet banket i årene, og ikke av den årsak at jeg fant ham så veldig attraktiv, men rett og slett av den grunn at jeg følte avsmaken velle opp i meg.
Han var jo forsåvidt kjekk på sin måte, men det var jo ikke akkurat den kommentaren jeg hadde ventet meg! Jeg løftet høyre hånd og viftet med ringfingeren. "Se! En forlovelsesring! Jeg er litt opptatt dessverre, lovet bort, ikke sånn veldig klar for knullings egentlig!" Han kikket grådig ned i puppehøyde og smilte sleskt. "Det gjør ikke noe snuppa, for jeg er jo opptatt jeg og!"
WHAT????????????
Jeg endte opp med å riste oppgitt på hodet og sende en tanke om at kona der hjemme var vel uvitende om hva ektemannen oppfordret til en lørdagskveld. Det er tragisk å tenke på at den kona en gang kanskje kan være meg!
En kamerat fortalte en gang om en annen kamerat (nå ja.. det kan jo være han snakket for seg selv, hva vet jeg...) som spurte alle damene på byen om de ville knulle. Han startet med den peneste, og jobbet seg nedover i rangsrekkene. Denne kameraten fikk seg et ligg i nærmere 80% av kveldene. Hvor likeglad er man da med hensyn til hvem man ligger med? Det skal jo sies til hans forsvar at han startet på den "peneste", så han håpet visst alltid på at hun ville svare ja, for da slapp han å spørre så mange, men allikevel... Man kan vel alltids ha en eller annen "plan" når man er singel om at man kanskje kan møte en man liker, men jeg ville da aldri for alt i verden gått rundt til alle mennene på et utested og spurt om de ville knulle meg???
Disse menneskene forundrer meg...
Mr right
Hvordan kan man bestemme om én er den rette?
Tanken har slått meg mang en gang, at man kan jo faktisk aldri være 100% sikker? Jeg har lest, kun Gud vet hvor, om ektepar som har vært sammen i 70 år, og stadig er like forelsket. Hva har de fattet som jeg ikke har?? Det de fleste nevner seg avgjørende faktorer, er humor, evnen til å snakke sammen, og kjærtegn. Det vil jeg jo si at jeg har også, men jeg kan allikevel ikke slå meg helt til ro med tanken om at jeg skal leve hele mitt liv med én og samme mann??
Det skal sies at jeg skriver nærmest før jeg tenker denne gangen, så jeg er faktisk ganske spent på hva det endelige utfallet faktisk blir... Selv om innstillingen per nå er svært så negativ til at det virkelig finnes en "formel" eller en person som er den "rette", så kan det jo være at jeg faktisk ender opp med å diskutere meg selv i senk.. Da har jeg ihvertfall gjort en god jobb...!
Hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over irriterende lyder når kjæresten sover; de prustende lydene som virkelig går meg på nervene der jeg ligger og har veldig lyst til å sove, men overhode ikke kan på grunn av den halvsurklende, 3-minuttersvarende pipefjaset av noe snork kommer ut av min sidemann. Hadde det enda vært en vedvarende lyd, sånn at jeg, vanemenneske av alle vanemennesker, kunne jeg kanskje oppdaget et slags mønster og prøvd å hypnotisere meg i søvne ved hjelp av lyden! Dessverre er dette ikke tilfellet, da min sidemann velger (???) å lage et totalt uforutsigbart mønster som kan ta livet av de fleste vanemennesker, om ikke alle... Når jeg endelig tror jeg har funnet et "mønster" i det hele, og kanskje til og med har begynt å kjenne trettheten komme smygende, nei da stopper han opp. Og akkurat når trettheten igjen har omfavnet meg, starter han på'n igjen. Skulle nesten tro at han planla det hele. Merkelig.
Jeg er fullt klar over små vaner jeg selv har fått iløpet av "livets lange løp", men på ingen måte kan jeg si at de overgår min kjærestes. Det er klart at det kan komme noen små grynt (jeg er tilbøyelig til å strekke meg til en smule tung pusting) når jeg sover, og jeg snakker alt, alt for mye til tider, men jeg har da blitt fortalt at dette er ting som gjør meg til meg, og at disse små "særegenhetene" kun kan oppfattes som sjarmerende, hvorfor er det da sånn at jeg syns at kjæresten mines uvaner er så ufattelig, ubegripelig irriterende???
Mange av våre små vaner er da ganske sjarmerende tidlig i forholdet, men den prustesaken har jeg aldri vennet meg helt til.. Jeg husker blant annet hvor søtt jeg synes det var at kjæresten sov nærmest i en fosterlignende stilling når vi var nyforelskede, men etter noen år med evig maktkamp om dyner og sengeplass, tar på en måte vanen, og deretter irritasjonen, over for sjarmen.
En annen ting, snakketøyet mitt er det som sagt ingenting i veien med, og jeg bruker det jevnlig, for som hvilken som helst muskel (og munnen er jo omgitt av en muskel), trengs det litt trening for å holde det på elitenivå. Dette snakketøyet mitt har vært oppe til diskusjon en del ganger, spesielt fordi jeg foretrekker å prate meg ut av problemene, mens han helst vil fortrenge/ benekte, og heller håpe at emnet blir glemt, sånn over tid.. Det kan godt være han glemmer, men som nevnt i tidligere innlegg, jeg er ikke den som glemmer så lett. Vil han noen sinne bli bedre på å snakke, og vil jeg noen sinne bli bedre på å glemme?
Av "kriteriene" disse 70-års-varende ekteskapsmenneskene har nevnt, er nok kjærtegn noe av det vi er best på. En klem, et kyss, småholding i hendene i ny og ne. Disse tingene er virkelig viktig for både meg og han. Hvis vi så sier at kjærtegn kan få lov til å telle ca... 50% så bør vi nok være sikret et forhold som varer i ihvertfall 20 år. Det er jo ikke så ille..? Hvis vi da adderer humor så kan vi være oppe på...ytterligere 20 år? Det gir totalt et forhold på 40 år (+ de 5 vi allerede har bak oss), det vil si samlet forhold = 45 år. Ganske gode tall. Det at jeg også er et vanemenneske gjør nok at jeg satser på noen år ekstra, bare fordi jeg er så glad i "tingene sånn som de er".. (forferdelig egenskap, ja jeg vet).
Jeg har aldri opplevd kyss som får meg til å løfte den ene foten i begeistring og prinsesselignende tilstander, men jeg vil jo si at vi har det godt, rent generelt? Jeg hadde en god, forelskelselignende følelse i over 2 år, så helt galt kan det jo heller ikke være. Denne følelsen har nå gått over til å være tanker som: "himmelsk sex altså!", "så kjekk han var i den nye skjorta da?", "puh, kanskje du burde pusset tennene...??" osv.. Etter hva jeg har forstått, veldig normale 5 årstanker om et forhold og en partner.
Kanskje finnes nødvendigvis ikke Mr. Right, men jeg tror nok at hvis min lille beregning holder, så er vi jo langt over dagens skilsmissestatistikker, og det tyder jo godt i seg selv. Leste faktisk her en dag at skilsmissestatistikken er på vei ned. Det er bra å høre! Enten velger færre å gifte seg (dermed færre skilte), eller så er trenden på vei til å snu. Kanskje flere møter "Mr. Right"? Det som får meg til å tvile litt på hele tanken bak denne ene rette, er hva hvis man nå aldri møter denne personen? Vil det være ute med alt håp? Det skaper nærmest en følelse av prestasjonsangst og frykt, ihvertfall for meg. Skal man, bare fordi kjæresten lager irriterende lyder hvert 3.minutt når han sover, gå rundt med tanken om at det finnes en person der ute som er mer perfekt for meg? En person som aldri gjør noe irriterende, alltid er akkurat sånn som man håper og vil at den andre skal være... Så utrolig kjedelig! Nei, tror jeg takker meg til kjæresten min, uavhengig om han er Mr. Right eller ikke, det viktigste er vel at man har det mer eller mindre bra sammen! Jeg tror ikke det finnes det menneske som jeg vil tenke "Mr. Right" om, ikke et helt liv.. Men noen måneder? Noen uker? Noen timer i ny og ne? Absolutt. Og DEN tanken tiltaler meg mye mer.
Som moren min sa(og sikkert en million andre mennesker har sagt både før og etter henne):
"Kjærlighet, det er hardt arbeid det, jenta mi."
Tanken har slått meg mang en gang, at man kan jo faktisk aldri være 100% sikker? Jeg har lest, kun Gud vet hvor, om ektepar som har vært sammen i 70 år, og stadig er like forelsket. Hva har de fattet som jeg ikke har?? Det de fleste nevner seg avgjørende faktorer, er humor, evnen til å snakke sammen, og kjærtegn. Det vil jeg jo si at jeg har også, men jeg kan allikevel ikke slå meg helt til ro med tanken om at jeg skal leve hele mitt liv med én og samme mann??
Det skal sies at jeg skriver nærmest før jeg tenker denne gangen, så jeg er faktisk ganske spent på hva det endelige utfallet faktisk blir... Selv om innstillingen per nå er svært så negativ til at det virkelig finnes en "formel" eller en person som er den "rette", så kan det jo være at jeg faktisk ender opp med å diskutere meg selv i senk.. Da har jeg ihvertfall gjort en god jobb...!
Hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over irriterende lyder når kjæresten sover; de prustende lydene som virkelig går meg på nervene der jeg ligger og har veldig lyst til å sove, men overhode ikke kan på grunn av den halvsurklende, 3-minuttersvarende pipefjaset av noe snork kommer ut av min sidemann. Hadde det enda vært en vedvarende lyd, sånn at jeg, vanemenneske av alle vanemennesker, kunne jeg kanskje oppdaget et slags mønster og prøvd å hypnotisere meg i søvne ved hjelp av lyden! Dessverre er dette ikke tilfellet, da min sidemann velger (???) å lage et totalt uforutsigbart mønster som kan ta livet av de fleste vanemennesker, om ikke alle... Når jeg endelig tror jeg har funnet et "mønster" i det hele, og kanskje til og med har begynt å kjenne trettheten komme smygende, nei da stopper han opp. Og akkurat når trettheten igjen har omfavnet meg, starter han på'n igjen. Skulle nesten tro at han planla det hele. Merkelig.
Jeg er fullt klar over små vaner jeg selv har fått iløpet av "livets lange løp", men på ingen måte kan jeg si at de overgår min kjærestes. Det er klart at det kan komme noen små grynt (jeg er tilbøyelig til å strekke meg til en smule tung pusting) når jeg sover, og jeg snakker alt, alt for mye til tider, men jeg har da blitt fortalt at dette er ting som gjør meg til meg, og at disse små "særegenhetene" kun kan oppfattes som sjarmerende, hvorfor er det da sånn at jeg syns at kjæresten mines uvaner er så ufattelig, ubegripelig irriterende???
Mange av våre små vaner er da ganske sjarmerende tidlig i forholdet, men den prustesaken har jeg aldri vennet meg helt til.. Jeg husker blant annet hvor søtt jeg synes det var at kjæresten sov nærmest i en fosterlignende stilling når vi var nyforelskede, men etter noen år med evig maktkamp om dyner og sengeplass, tar på en måte vanen, og deretter irritasjonen, over for sjarmen.
En annen ting, snakketøyet mitt er det som sagt ingenting i veien med, og jeg bruker det jevnlig, for som hvilken som helst muskel (og munnen er jo omgitt av en muskel), trengs det litt trening for å holde det på elitenivå. Dette snakketøyet mitt har vært oppe til diskusjon en del ganger, spesielt fordi jeg foretrekker å prate meg ut av problemene, mens han helst vil fortrenge/ benekte, og heller håpe at emnet blir glemt, sånn over tid.. Det kan godt være han glemmer, men som nevnt i tidligere innlegg, jeg er ikke den som glemmer så lett. Vil han noen sinne bli bedre på å snakke, og vil jeg noen sinne bli bedre på å glemme?
Av "kriteriene" disse 70-års-varende ekteskapsmenneskene har nevnt, er nok kjærtegn noe av det vi er best på. En klem, et kyss, småholding i hendene i ny og ne. Disse tingene er virkelig viktig for både meg og han. Hvis vi så sier at kjærtegn kan få lov til å telle ca... 50% så bør vi nok være sikret et forhold som varer i ihvertfall 20 år. Det er jo ikke så ille..? Hvis vi da adderer humor så kan vi være oppe på...ytterligere 20 år? Det gir totalt et forhold på 40 år (+ de 5 vi allerede har bak oss), det vil si samlet forhold = 45 år. Ganske gode tall. Det at jeg også er et vanemenneske gjør nok at jeg satser på noen år ekstra, bare fordi jeg er så glad i "tingene sånn som de er".. (forferdelig egenskap, ja jeg vet).
Jeg har aldri opplevd kyss som får meg til å løfte den ene foten i begeistring og prinsesselignende tilstander, men jeg vil jo si at vi har det godt, rent generelt? Jeg hadde en god, forelskelselignende følelse i over 2 år, så helt galt kan det jo heller ikke være. Denne følelsen har nå gått over til å være tanker som: "himmelsk sex altså!", "så kjekk han var i den nye skjorta da?", "puh, kanskje du burde pusset tennene...??" osv.. Etter hva jeg har forstått, veldig normale 5 årstanker om et forhold og en partner.
Kanskje finnes nødvendigvis ikke Mr. Right, men jeg tror nok at hvis min lille beregning holder, så er vi jo langt over dagens skilsmissestatistikker, og det tyder jo godt i seg selv. Leste faktisk her en dag at skilsmissestatistikken er på vei ned. Det er bra å høre! Enten velger færre å gifte seg (dermed færre skilte), eller så er trenden på vei til å snu. Kanskje flere møter "Mr. Right"? Det som får meg til å tvile litt på hele tanken bak denne ene rette, er hva hvis man nå aldri møter denne personen? Vil det være ute med alt håp? Det skaper nærmest en følelse av prestasjonsangst og frykt, ihvertfall for meg. Skal man, bare fordi kjæresten lager irriterende lyder hvert 3.minutt når han sover, gå rundt med tanken om at det finnes en person der ute som er mer perfekt for meg? En person som aldri gjør noe irriterende, alltid er akkurat sånn som man håper og vil at den andre skal være... Så utrolig kjedelig! Nei, tror jeg takker meg til kjæresten min, uavhengig om han er Mr. Right eller ikke, det viktigste er vel at man har det mer eller mindre bra sammen! Jeg tror ikke det finnes det menneske som jeg vil tenke "Mr. Right" om, ikke et helt liv.. Men noen måneder? Noen uker? Noen timer i ny og ne? Absolutt. Og DEN tanken tiltaler meg mye mer.
Som moren min sa(og sikkert en million andre mennesker har sagt både før og etter henne):
"Kjærlighet, det er hardt arbeid det, jenta mi."
Vik fra meg onde tingest som gir meg nytelse!!!
Frykten er stor...?
Introduksjon av "krydder" til sexlivet kan ta knekken på de fleste, spesielt hvis introduksjonen kommer sent i forholdet. Jeg har selv opplevd å blitt "introdusert for", og det føltes en smule pinlig der og da, men da kjæresten var smart nok til å introdusere "tingesten" når jeg var en smule pussa, gjorde det situasjonen mye lettere å akseptere (og nyte!). Det handler ikke om å erstatte noe, men forbedre noe. Gi sexlivet et lite "puff", og skape en spenning og humor i forholdet.
En venninne (nok en gang) ville gjerne introdusere litt "krydder" i forholdet, og spurte meg til råds. Går ut i fra at dette skyldes særdeles åpen venninnesnakk i utgangspunktet, min egne "erfaringer" på området, og dessuten min noe utilslørte måte å prate om ting på.. Som for eksempel emner som dette. Da de har vært sammen i noen år, og det aldri har vært snakk om noe "ekstra" i den forstand, kan det være vanskelig å skulle introdusere noe uten å gi et signal om at man er utilfreds med noe. Selvfølgelig, hvis orgasmen er milevis unna og gutten (eller jenta) aldri ser ut til å ta et hint om hvor "landet ligger", skal det sies at det nok bør tas i bruk for egen nytelses skyld... (for å i det hele tatt få en nytelse..)
Men, hvis det som i dette tilfellet, kun er snakk om en liten ekstra faktor for å bedre en situasjon som allerede er bra, bør man trå noe varsomt. Jeg kan godt tenke meg at et glass vin (eller 5) kan hjelpe på situasjonen, hvis man frykter at kjæresten vil ta det ille oppe, eller føle seg utilstrekkelig.
Det er ikke alle kjærestepar som nødvendigvis syns det er så veldig enkelt å snakke om nettopp hva som faktisk foregår i sengehalmen. Det er mange ganger det er lettere å snakke om sexen mens det foregår, men som jeg har opplevd mang en gang, så er det ikke alltid rom for så mange ord i de situasjonene... Så da er ihvertfall jeg like langt. (Det er ikke meningen å oppfordre til alkoholmisbruk for å få introdusert en liten uskyldig klitorisstimulator, men som sagt, ett enkelt glass kan i noen sammenhenger løse opp stemningen.)
Som i tilfellet jeg refererer til, er det som sagt ikke snakket spesielt mye om sexleketøy eller noen andre former for hjelpemidler enn en finger eller to, så samtaleemnet kan sies å være relativt udiskutert. Hvordan så komme inn på temaet? Hvordan introdusere? Jeg vil tro at grunnen til at samtalen aldri har vært oppe, skyldes en viss usikkerthet med hensyn til den andres synspunkter og meninger. Mange kan føle seg flaue over å skulle introdusere en penisring eller en vibrator, men sannheten er, at så lenge man trår varsomt, og tar det med en klype salt, kan jeg ikke se at det kan bli noe store problemer ut av det.
Det er klart at ikke alle er like ville med ekstrautstyr som selvlysende megadildoer, men kanskje man, av hensyn til partneren, kan starte med en liten uskyldig dirrende sak, som både kan være til glede for han og henne? Hadde min kjæreste introdusert meg for en megasak med 600 forskjellige lyder, lys og hastigheter ville jeg nok fått totalt bakoversveis og løpt, men som sagt, ting gikk stille og rolig for seg, han forklarte at dette var jo for at vi, først og fremst jeg, skulle få en ekstra bra kveld, så var det jo ok, tenkte jeg. Man jo helst ha det best mulig, og jeg takker jo ikke akkurat nei til en ekstra orgasme eller to....!
En god måte å introdusere en liten uskyldig sak på, kan være å starte med å kjøpe det selv. Hvis partneren skulle være litt flau over å skulle prøve det, gjør det ikke saken bedre av at du sender han/henne av sted for å kjøpe det også... Postordre/ netthandel er en god ting. Da kan man i ro og fred sitte og kikke på bilder og lese forklaringer og anbefalinger på nettopp hva som brukes til hva osv.. Det er ikke sikkert man treffer blink første gang man prøver noe, men det har da aldri skadet noen å eie mer enn én..? Som sagt, den/de små tingesten(e) bør introduseres underveis, mens partneren er tent og "oppe og kjører", sånn at det virker mere naturlig og passende (passende i den betydning av det selvfølgelig er et sexleketøy og hva kan være et mer passende tidspunkt å introdusere noe på....) for både en selv og partneren.
"Alle" har det, og "alle" bruker det.. Kanskje en idé å bli en av "dem"...? Jeg kan ihvertfall love at det aldri har vært et spor av anger i mine tanker for at jeg lot meg "introdusere for". Som Nike sier: "Just do it".
Introduksjon av "krydder" til sexlivet kan ta knekken på de fleste, spesielt hvis introduksjonen kommer sent i forholdet. Jeg har selv opplevd å blitt "introdusert for", og det føltes en smule pinlig der og da, men da kjæresten var smart nok til å introdusere "tingesten" når jeg var en smule pussa, gjorde det situasjonen mye lettere å akseptere (og nyte!). Det handler ikke om å erstatte noe, men forbedre noe. Gi sexlivet et lite "puff", og skape en spenning og humor i forholdet.
En venninne (nok en gang) ville gjerne introdusere litt "krydder" i forholdet, og spurte meg til råds. Går ut i fra at dette skyldes særdeles åpen venninnesnakk i utgangspunktet, min egne "erfaringer" på området, og dessuten min noe utilslørte måte å prate om ting på.. Som for eksempel emner som dette. Da de har vært sammen i noen år, og det aldri har vært snakk om noe "ekstra" i den forstand, kan det være vanskelig å skulle introdusere noe uten å gi et signal om at man er utilfreds med noe. Selvfølgelig, hvis orgasmen er milevis unna og gutten (eller jenta) aldri ser ut til å ta et hint om hvor "landet ligger", skal det sies at det nok bør tas i bruk for egen nytelses skyld... (for å i det hele tatt få en nytelse..)
Men, hvis det som i dette tilfellet, kun er snakk om en liten ekstra faktor for å bedre en situasjon som allerede er bra, bør man trå noe varsomt. Jeg kan godt tenke meg at et glass vin (eller 5) kan hjelpe på situasjonen, hvis man frykter at kjæresten vil ta det ille oppe, eller føle seg utilstrekkelig.
Det er ikke alle kjærestepar som nødvendigvis syns det er så veldig enkelt å snakke om nettopp hva som faktisk foregår i sengehalmen. Det er mange ganger det er lettere å snakke om sexen mens det foregår, men som jeg har opplevd mang en gang, så er det ikke alltid rom for så mange ord i de situasjonene... Så da er ihvertfall jeg like langt. (Det er ikke meningen å oppfordre til alkoholmisbruk for å få introdusert en liten uskyldig klitorisstimulator, men som sagt, ett enkelt glass kan i noen sammenhenger løse opp stemningen.)
Som i tilfellet jeg refererer til, er det som sagt ikke snakket spesielt mye om sexleketøy eller noen andre former for hjelpemidler enn en finger eller to, så samtaleemnet kan sies å være relativt udiskutert. Hvordan så komme inn på temaet? Hvordan introdusere? Jeg vil tro at grunnen til at samtalen aldri har vært oppe, skyldes en viss usikkerthet med hensyn til den andres synspunkter og meninger. Mange kan føle seg flaue over å skulle introdusere en penisring eller en vibrator, men sannheten er, at så lenge man trår varsomt, og tar det med en klype salt, kan jeg ikke se at det kan bli noe store problemer ut av det.
Det er klart at ikke alle er like ville med ekstrautstyr som selvlysende megadildoer, men kanskje man, av hensyn til partneren, kan starte med en liten uskyldig dirrende sak, som både kan være til glede for han og henne? Hadde min kjæreste introdusert meg for en megasak med 600 forskjellige lyder, lys og hastigheter ville jeg nok fått totalt bakoversveis og løpt, men som sagt, ting gikk stille og rolig for seg, han forklarte at dette var jo for at vi, først og fremst jeg, skulle få en ekstra bra kveld, så var det jo ok, tenkte jeg. Man jo helst ha det best mulig, og jeg takker jo ikke akkurat nei til en ekstra orgasme eller to....!
En god måte å introdusere en liten uskyldig sak på, kan være å starte med å kjøpe det selv. Hvis partneren skulle være litt flau over å skulle prøve det, gjør det ikke saken bedre av at du sender han/henne av sted for å kjøpe det også... Postordre/ netthandel er en god ting. Da kan man i ro og fred sitte og kikke på bilder og lese forklaringer og anbefalinger på nettopp hva som brukes til hva osv.. Det er ikke sikkert man treffer blink første gang man prøver noe, men det har da aldri skadet noen å eie mer enn én..? Som sagt, den/de små tingesten(e) bør introduseres underveis, mens partneren er tent og "oppe og kjører", sånn at det virker mere naturlig og passende (passende i den betydning av det selvfølgelig er et sexleketøy og hva kan være et mer passende tidspunkt å introdusere noe på....) for både en selv og partneren.
"Alle" har det, og "alle" bruker det.. Kanskje en idé å bli en av "dem"...? Jeg kan ihvertfall love at det aldri har vært et spor av anger i mine tanker for at jeg lot meg "introdusere for". Som Nike sier: "Just do it".
Hukommelsen lenge leve!
Ja, det kan man si... Er det en ting man ikke kan unngå, er det en kvinnes omfangsrike hukommelse. Man kan få nok av den, men den er ikke til å unngås...
Er det én ting jeg er god til, så er det å huske. Og fortelle akkurat hva jeg husker. Jeg snakker og snakker, og detaljene er rike. Jeg kan for eksempel fint referere til et tidspunkt eller en episode, kun ved å tenke på hva både personen jeg snakket med og meg selv hadde på seg, hvor vi satt og hva vi hadde gjort minuttet før. Dette har jeg forsøkt mange ganger med kjæresten min, da han er 100% sikker på at DET har jeg ihvertfall aldri nevnt! Da kan jeg med enkelthet si at "Jo, det har jeg sagt, for vi satt ved bordet ved vinduet, jeg hadde på den blå toppen jeg vet du liker så godt, det nye skjørtet mitt, det med blå stiper, og du hadde på deg den grønne genseren vet du.. Den med hette..? Og så sa jeg..." Denne diskusjonen er tapt for min motpart. Detaljer er som brent fast i hjernebarken, og blir der i flere år. Noen detaljer vil selvfølgelig svinne hen, men hva vi sa rett før, er definitivt der i hvertfall 2 år.
Har snakket en del med min beste venninne om nettopp dette, for hun også er god på nettopp denne detaljhukommelsesspesialiteten (tillater meg å kalle det en spesialitet, det er jo tross alt ekstrem hukommelse vi snakker om her...). Jeg elsker rett og slett når kjæresten min tar opp temaer som går på "det har du aldri sagt.." med min venninne tilstede, for da er vi svært så forente. Skulle det være detaljer jeg har glemt, så kan jeg love deg hun husker dem. På denne måten fungerer vi to som et slags backup system for hverandre. Dette kan selvfølgelig være en smule frustrerende til tider, da det kan være detaljer jeg bevisst har valgt å fortrenge, men i de aller, aller fleste tilfeller har dette kun vært en positiv egenskap å å inneha.
Skulle på mange måter ønske at det hadde vært mulig å overføre noe av hukommelsesspesialiteten for episodedetaljer til skole. På den måten kunne man i en mye større grad være i stand til å huske mer vesentlige ting i forbindelse med eksamener etc... Men, jeg er jo også takknemlig; "spesialiteten" har rettet meg ut av mange morsomme og pinlige episoder, også selvfølgelig de episodene som jeg helst hadde sett var glemt, de har da også blitt husket...
